Ifølge James Joyce er protagonistene i Finnegans Wake tiden, elven og fjellet, men i tillegg spiller natten en fremragende rolle i romanen. Den tar oss med i drømmenes rike hvor vi møter en mystisk figur med navnet HCE, et akronym som står for Humphrey Chimpden Earwicker, Here Comes Everybody, Haveth Children Everywhere og mange flere. Denne mannen er gift med Anna Livia Plurabelle (ALP), sammen har de tre barn: penneknekten Shem, postmannen Shaun og Isobel (Issy). De eier en pub i en bydel av Dublin. Mens HCE nærmest går i ett med Irlands grønne åskammer – litt som sageskikkelsen Finn MacCool – er ALP elven som flyter omkring ham; og postmannen Shaun formidler tekstene penneknekten Shem skriver. Hele romanen utspiller seg i løpet av en eneste natt: Familiefaren HCE ligger i sengen og drømmer; han er en angrende synder som – muligens – begjærer sin egen datter. Han (for)snakker seg, stammer, vil (ikke) fortelle hva som er eller var på ferde.
Men på tross av denne «handlingen» er det nesten umulig å finne en rød tråd: Finnegans Wake, som ble publisert i 1939, lar seg overhodet ikke beskrive som en klassisk familieroman. Den er, som Klaus Reichert påpeker i en antologi med tyske oversettelser av noen utdrag, noe helt nytt, nærmest ukjent, en «hulform» av det vi vanligvis identifiserer som en familieroman – den naturalistiske modellen som oppsto på nittenhundretallet, med Émile Zola som den mest kjente representanten. Finnegans Wake springer både hit og dit, figurer flyter i hverandre, ord blir uforståelige, halvforvrengte sitater dukker opp underveis. Joyces tekst kan altså heller beskrives som en slags materialsamling med ulike familierelaterte arketyper som på samme tid inngår i et irsk kulturrom. Men det er neppe bare kaoset som rår her, Joyce har nemlig et helt konkret prosjekt: Hvordan utviklet menneskeslekten seg? Dette er det (umulige) spørsmålet han stiller seg. Og det er den italienske syttenhundretalletsfilosofen Giambattista Vico og hans Scienza Nuova som gir ham noen forsiktige antydninger om hvordan svaret kunne se ut. Vico skapte en syklisk historiemodell: På et individuelt plan gjentar hvert eneste menneske kulturens utviklingsstadier. Kulturen beveger seg oppover, utfolder seg, går nedover igjen. Siden begynner alt forfra. Mennesket finner trøst i religionens forutsigelige rammer, besegler sin samfunnsmessige fremtid med ekteskapet, og når det dør, begraves det, og dette på en måte som er unik for hver eneste kultur.
Romanen starter nettopp med en jordfestelse. Tim Finnegan, en full murer som er kjent fra en irsk ballade med tittelen «Finnegan’s Wake» (med apostrof), detter ned fra en stige og er død. Likvaken forbindes med stort alkoholinntak, og da reiser mannen seg igjen. Naturligvis er dette et kristelig motiv – Jesus som står opp fra de døde –, men Joyce lar troen ikke bare stå for seg selv. Alt han vet om samfunnet han vokste opp i knytter han til Vicos filosofi. Han beskriver det irske folket, de som kalles «finnegans», som et kollektiv, nedtynget av historien og katolisismen – og derfor har romantittelen ingen apostrof. Alt – religiøse ritualer, ekteskapet, begravelsesritualene – skjer igjen og igjen, gjentas i et slags kretsløp – det Vico betegner som «ricorso». I Tim Finnegans tilfelle innebærer dette en viss situasjonskomikk: En drita full dauing ligger på sengen, men visse omstendigheter fører til at brennvinet spruter over ham, noe som gir ham anledning til å våkne og herje blant de levende.
Fallet – det vil si: døden, men også det moralske feiltrinnet som får mennesket til å snuble – er hovedmotivet i Finnegans Wake, en tekst som i seg selv er like morsom som en løssluppen irsk likvake. Språket er jo også nettopp det: humoristisk – boka er skrevet på engelsk, eller, som Reichert siterer det i sin innledning, på en polyfon «nat language» som bare ligner (litt) på engelsk. Her flyter mange forskjellige språk sammen og danner en «riverrun» («rinnælvrænn»). «Nat» er det danske ordet for «natt», men også uttales likt som og substantivet «nut» («nøtt») og adjektive «nut» («sprøtt»). Natt- og nøttespråket fremstår både som katolsk i hodet og uhyrlig fortettet. Det flerstemmige er da også det som gjør lesningen av Finnegans Wake så vanskelig for så mange, men det fører mer enn bare ofte til aha-opplevelser, eller – for å si det med Joyces eget begrep – epifanier. Her kan vi grave oss ned i materialet: jordsjikt på jordsjikt med merkelige orddannelser. Og selv om vi for det meste ikke forstår det vi har oppdaget i grusen, så støter vi av og til faktisk på noe vi gjenkjenner: fra det engelske – eller til og med fra vårt eget morsmål.
Vico sa at hvert eneste ord er en liten fortelling, noe som har store konsekvenser for Joyces tekst. I dikterens øyne er ordene meningsbærende reservoarer, de kan fylles opp med utallige lag av betydning. Vi som leser dette, må dekode bestanddelene. Joyce henter inspirasjon fra omtrent seksti språk – og da trenger vi så mange oppslagsverk som overhodet mulig, mens vi samtidig må huske på at forfatteren ikke bare kombinerer tilfeldig utvalgte ord med hverandre, han plasserer dem også i et kammer som slik fylles med obskure sitater og hentydninger. Alt betraktes med nattens forvanskede blikk – og det er helt umulig å få øye på hva som skjer i mørket. Hver eneste leser er tvunget til å lage sine egne billeder. Teksten blir til et slags prototypisk eventyrspill som gir resipienten muligheten til å velge hvilken level som helst.
Når leserne potensielt kan lese inn i teksten hva de vil, blir det vanskelig for oversetteren å holde skritt. Hen er nødt til å bestemme seg: Skal jeg forsøke å gjengi min egen lesning av hva som står i teksten? Eller skal jeg forsøke å imitere Joyces «nat language» – dvs. ta tysk, fransk, nederlandsk eller hva morsmålet mitt måtte være som grunnlag og forvanske det slik at det kan romme mange andre språk? De fleste ville nok foretrekke det andre forslaget fordi en interlinearversjon fort blir uleselig, spesielt når det gjelder en så egenrådig tekst som Finnegans Wake.
På tross av at det gjerne fortelles at denne romanen er uoversetterlig, foreligger det hele seksten oversettelser til i alt tretten språk: Fransk (Lavergne 1982; Michel 2004), tysk (Stündel 1993), japansk (Yanase 1993; Hamada 2012), nederlandsk (Bindervoet og Henkes 2002), koreansk (Kim 2002), portugisisk (Schüler 2003), polsk (Bartnicki 2012), gresk (Anevlavis 2013), spansk (Zabaloy 2016), tyrkisk (Sevimay 2016), italiensk (Mazza 2018; Schenoni, Terrinoni og Pedone 2019), kvasi-latinsk (Roberts 2019) og serbisk (Stojaković 2020). Dette påpeker Patrick O’Neill i sin studie Tales Of Translation. Det finnes også mer enn tretti partielle oversettelser, deriblant til språk som irsk og gammelegyptisk. I tillegg, skriver O’Neill, er tretten komplette oversettelser på vei. En av disse er Leif Høghaugs norske utgave.
På mange måter er norsk et ypperlig språk for et slikt prosjekt. Det har to offisielle varianter, det danskbaserte Bokmål, og Nynorsk, et skriftspråk skapt av Ivar Aasen på grunnlag av norske dialekter. I tillegg finnes det flere hundre bygdemål. Dermed har det norske språket et gigantisk ordforråd til rådighet – noe som gir et godt materielt utgangspunkt for en oversettelse av Finnegans Wake. Men også Joyce selv gir noen argumenter for å forsøke seg på en norsk versjon av denne romanen. Som Richard Ellmann sa det i sin forfatterbiografi: Før Joyce fikk kontakt med Henrik Ibsen, var han en ire, etterpå var han en europeer. Da tidsskriftet The Fortnightly Review publiserte hans anmeldelse av Når vi døde vågner, et stykke han hadde lest i William Archers engelske versjon, fikk han et takkebrev av dramatikeren selv og besluttet seg til å studere moderne språk – først fransk og italiansk, men siden også dansk-norsk.
Ibsen var et forbilde for ham fordi han – likesom Joyce selv – kom fra et lite folk og hadde levd i eksil; Joyce knyttet sin egen irske historie til den norske. Derfor er det ikke forunderlig at det myldrer av referanser til Norge i Finnegans Wake, ikke minst i den kjente «Bygmester Finnegan»-passasjen i det første kapittelet: Dette er en henspilling til Ibsens Bygmester Solness, et stykke som har paralleler til historien om mureren Tim Finnegan i den irske balladen. Solness, hovedprotagonisten, har for ti år siden møtt en tolvårig pike ved en kranselagsfest for et kirketårn han har bygget. Han ga henne et løfte om et kongerike. Nå, ti år senere, kommer hun til ham for å innkassere dette løftet. Solness, som lider av høydeskrekk, stiger på kirketårnet og styrter ned. Dette er nok en fortelling om et moralsk feiltrinn som får dødlige konsekvenser. Men Joyce legger enda mer inn i «Bygmester Finnegan». «Bygmester» er ikke bare en referanse til Ibsens Solness, men også til «bugmaster» – dvs. romanprotagonisten Humphrey Chimpden Earwicker og ordet «insect» (som også kan leses som «incest», en allusjon til HCEs forbrytelse). Hos Joyce går hentydninger og ordspill oftest i ett.
Alt dette gjør det naturligvis ekstra vanskelig for oversetteren. Men Leif Høghaug, født i 1974, er ikke ufortrolig med utfordringer. Han har fornorsket Det kommunistiske partis manifest (2016) og Julian Talamantez Brolaskis svært oversettelige Ovid-appropriasjoner (Råd til dei elskande, 2018), i tillegg har han publisert en roman på hadelandsmål (Kælven, 2019; Der Kälberich, 2021, oversatt av undertegnede). Da han i 2016 fikk anledningen til å publisere et utdrag fra det pågående prosjektet i tidsskriftet Vinduet, skrev han i forordet: «Ei alt anna enn enkel oppgåve, men umogleg er ho ikkje. … Eg er i gong med omsetjararbeidet, og kan no kunngjere at det blir bok etter kvart: Finnegans Wake på norsk. Nynorsk blanda med hadelandsdialekt og andre dialektar – og andre språk.» Dette «etter kvart» er avgjørende. Da forlaget Samlaget sendte ut en pressemelding i 2016, regnet de med å få utgitt boka i 2020. Dette ble det ingenting av – og nå sier Høghaug selv at han anslår å få publisert oversettelsen i 2030. Dette ikke bare fordi arbeidet er så komplisert, men også på grunn av økonomiske årsaker: «… det er de jævla pengene!», sier Høghaug i et intervju med statskanalen NRK. «Om jeg bare hadde hatt muligheten til å gjøre dette på heltid i to år! Men det går jo ikke. Jeg fikk et stipend fra Oppland fylkeskommune på 200.000 kroner til dette arbeidet, og det er kjempeflott, det. Men hvor langt kommer du med det? Er det en halv årslønn?» På tross av slike problemer har han frem til nå oversatt rundt 250 av i alt 625 sider, og i år, 100 år etter utgivelsen av Joyces roman Ulysses, kom en boksingel: Finnegans Wake, fyrste bok, fyrste kapittel. Den ble publisert i forbindelse med Bloomsday, dvs. 16. juni, dagen der handlingen i Ulysses utspiller seg. Dette er grunn til å feire – og til å spørre Leif Høghaug om hvordan det går med oversettelsen.
Leif, i et intervju med nettstedet BOK365 nevner du at ideen til Kælven, din første romanen, oppsto da du var i ferd med å oversette kapittelet om Shem The Pen Man fra Finnegans Wake. Kan du si oss noe om hvilken innflytelse James Joyce har hatt på din egen skriving?
Jeg var nettopp fylt femten da jeg leste Joyce for første gang. I mine foreldres omfattende bibliotek kom jeg over en antologi redigert av science fiction-forfatterne Jon Bing og Tor Åge Bringsværd, utgitt av Den norske Bokklubben i 1972 (to år før jeg ble født), og i denne antologien, Vestenfor måne: 56 fantastiske fortellinger fra hele verden, fant jeg et lite utdrag fra Ulysses, oversatt av redaktørene. Jeg leste. Og lesningen gjorde noe med meg. Definitivt. Men hva? Hvordan kan jeg nå, nesten 35 år senere, påstå at jeg vet hva dette «noe» handlet om? Erindringen fremviser flere versjoner av denne for meg avgjørende hendelsen, og i den versjonen som her og nå står klarest for meg, er en viktig beslutning allerede fattet: «Jeg vil bli forfatter.» Dette hadde femtenåringen sagt til seg selv. Det var derfor han befant seg i foreldrenes bibliotek og lette etter såkalt relevant litteratur.
Litteraturen, som tidligere hadde vært en drømmeverden der han kunne identifisere seg med protagonistene (Ivanhoe, Robin Hood, Davy Crockett, Tarzan, osv.), var i løpet av forholdsvis kort tid blitt forvandlet til et merkelig praktfullt tekstunivers, ja et «skriveverksted» av galaktiske dimensjoner. Og her gikk spørsmålene i bane rundt forfatterplanetene, spørsmål som alle må ha vært varianter av ett og samme spørsmål, det store spørsmålet, spørsmålet man jo måtte anta at beboerne på hver enkelte planet besvarte på sin helt spesielle måte: Hvordan skrive? Portalen inn til dette tekstuniverset var blitt åpnet under lesningen av Knut Hamsuns roman Markens Grøde. Og her er jeg ikke i tvil om at Erindringen forteller sannheten: Jeg var kommet til side 12 i det gamle slitte bindet, og følgende setning satte meg helt ut: «Han laa og var graadig efter hende om Natten og fik hende.» For en setning! Ja, for en setning!
Erkjennelsens øyeblikk: Jeg leste setningen som en setning. Rett på sak og intet komma. Fra det manifesterte ønsket til dette ønskets oppfyllelse. En nattlig hendelsesrekke fra A til Å. I en og samme korte setning. Og beslutningen ble tatt: «Jeg vil bli forfatter.» Der og da. På side 12 i Markens Grøde. Portalen. Den Portalen Erindringen i ettertid har snakket om; nå var Portalen blitt åpnet, og jeg beundret Hamsuns setninger – på avstand, i stjernekikkert. For det var vel sånn det føltes. At avstanden var enorm. Avstanden mellom disse guddommelige setningene og lille meg. Men åkkesom: Beslutningen var fattet, og da jeg hadde fullført lesningen av Markens Grøde, rettet jeg stjernekikkerten mot andre planeter, og så … foreldrenes omfattende bibliotek … antologien … femtenåringen leser Joyce i Bing & Bringsværds oversettelse. «Vår lille detalj», skriver sf-duoen i introduksjonsteksten, «er skåret ut av stemningen på Barney Kiernans pub, oversatt etter Penguin-utgaven 1968, s. 294–295. Skissen kan bl.a. leses som en parodi på sjåvinisme, og det er kuriøst å legge merke til likheten med moderne pop-lyrikk.» Utdraget, den «lille detalj», består av to avsnitt. Det første avsnittet lyder:
Setninger. Setninger fra en annen planet. Setninger som fremkaller bildet av en besynderlig kropp. Erindringen hvisker meg i øret: «Her har du det. Forklaringen på hvorfor du med jevne mellomrom gjennom snart 35 år har rettet stjernekikkerten mot Joyce-planeten. Bildene av disse besynderlige kroppene. Er ikke Kælven et forsøk på å fremkalle slike bilder? Besynderlige kropper fremkalt av dialektale og ‘ugrammatikalske’ setninger à la Hadeland?» Finnegans Wake, «Penneknekt Shem»-kapitlet. Jeg siterer fra min egen (pågående) oversettelse:
Og så et utdrag fra Kælven Erindringen gjerne vil sitere:
Så, om jeg med dette har besvart spørmålet om hvilken innflytelse Joyce har hatt på min egen skriving … Vel, jeg håper jeg i hvert fall har berørt ett og annet som har med dette spørsmålet å gjøre. Og kanskje det hele blir tydeligere hvis jeg føyer til at humor og perspektiv er særdeles viktige stikkord. Joyce er en stor humorist, en galgenhumorist, og han er perspektivforskyvningens mester. Jeg liker ikke å skryte, men i en humoristisk stund som denne tillater jeg meg å sitere fra Hadle Oftedal Andersens anmeldelse av Kommunion 2017, den andre diktsamlingen jeg ga ut: «Å lesa Leif Høghaugs Kommunion 2017 er som å lesa Ulysses av James Joyce. Du kjem inn i eit labyrintisk verk der perspektivet heile tida byter.»
Når fikk du først vite om denne merkelige romanen som heter Finnegans Wake? Og hvordan forsøkte du å tilnærme deg til den da?
I tiden som fulgte etter at jeg hadde lest det oversatte utdraget fra Ulysses i Bing & Bringsværds antologi, tilegnet jeg meg en god del kunnskap om denne irske forfatteren ved navn James Joyce. Bing & Bringsværd hadde presentert ham som «en av hjørnestenene i moderne litteratur, skaperen av den form som kalles ‘stream of consciousness’», og nå ville jeg vite mer, og hjemme i foreldrebiblioteket slo jeg opp i leksikon, og jeg konsulterte bind elleve i Verdens litteraturhistorie (Edvard Beyer et. al., 1974). I leksikonet (Gyldendals store konversasjonsleksikon, annen utgave, 1965), som jeg nå igjen har slått opp i, står det å lese at Finnegans Wake (eller, med apostrof: Finnegan’s Wake; leksikonet feilskriver tittelen) «utspilles i løpet av en natt og er historien om en drøm, men mangler Ulysses’ fundament av realistisk beretning. Finnegan’s Wake [sic] er et overmåte dunkelt verk, holdt i et språk hvis allusjonsrikdom og symbolske undertoner har stengt selv ivrige Joyce-beundrere ute». Ja vel, «et overmåte dunkelt verk». Ja vel, ja vel. Her står man i fare for å bli utestengt. Man kan være aldri så ivrig, og likevel … Nei, det må ha vært kapitlet om Joyce i Verdens litteraturhistorie som ga meg den første substansielle introduksjonen til Finnegans Wake. Kapitlet brakte et sitat fra boken – og ikke overraskende var det et sitat som sa noe om hvordan norsk litteratur, med Ibsen i forreste rekke, hadde øvd innflytelse på irlenderen James Joyce:
Dette husker jeg godt. At jeg for første gang leste dette lille utdraget. Igjen «for første gang» – og igjen «et lite utdrag». Hvis antologiens Ulysses-ekstrakt hadde forsterket den fascinasjonen Markens Grøde hadde vekket i meg, så må jeg nå, etter å ha lest dette besynderlige verdenslitteraturfragmentet, ha blitt hensatt til en tilstand dominert av noe langt sterkere enn den rene fascinasjon. Undring? Ja. Men den tilstanden det her var snakk om, bør nok, i hvert fall i ettertid, beskrives ved hjelp av ord og fraser vi umiddelbart vil forbinde med forelskelsens overveldende brutalitet. Besettelse. Der har vi det. Jeg ble besatt av denne røsten som nå (i min verden) hadde ropt ut sitt «Ibscenest nansence». Ekkoet runget – og fortsatte og runge … «Jeg vil bli forfatter,» hadde jeg sagt. Og jeg begynte å skrive. Jeg skrev «rare tekster». Så leste jeg Dubliners – i Olav Angells oversettelse (Gyldendal Norsk Forlag, 1974). Og jeg skrev mer.
Hvordan gikk det til da du bestemte deg til å forsøke deg på en oversettelse av Finnegans Wake – hva hadde forlagene å si om dette?
En gang i første halvår av 2016 forteller jeg Preben Jordal, Vinduets redaktør (den gang), at jeg har påbegynt et oversetterarbeid «utenom det vanlige». Jeg sier jeg gjerne vil sende ham et utdrag, de ti første sidene, sier jeg, og ettersom denne samtalen hverken finner sted pr. telefon eller pr. mail, er det selvsagt fristende å gi seg den levendegjørende skildringen i vold: redaktør Jordals vennlige og imøtekommende ytre skildret som et uttrykk for ånd, etc. Ja, han vil gjerne lese – og foreta den nødvendige redaksjonelle vurdering. Dette gleder meg stort, og i ukene som følger, arbeider jeg for å fullføre en norsk oversettelse av det nevnte utdraget, altså de ti første sidene – eller rettere: en fornorskning av disse sidene; disse sidene i norsk omskrift, et arbeid som pågår parallelt med et gjendiktningsarbeid Det Norske Samlaget har gitt meg; jeg gjendikter Julian Talamantez Brolaskis Ovid-inspirerte Advice for Lovers, en bok fremtidens historiebevisste lesere (sann mine profetiske ord!) av flere grunner vil sette svært høyt.
David Aasen, min eminente redaktør på Samlaget, har sett Brolaskis geni, og nå skal jeg altså prøve å gjendikte disse spinnville kjærlighetsdiktene. Vil jeg lykkes? Fallhøyde, fallhøyde. Hvor langt er det mulig å falle? Så er dagen kommet: Jeg sender Wake-utdraget til redaktør Jordal, de ti første sidene i norsk omskrift. Redaktør Aasen er informert; i et møte inne på hans kontor nevnte jeg prosjektet, og han sa jeg endelig måtte sende utdraget til ham også, og nå er dagen altså kommet, og jeg sender utdraget til redaktør Aasen. Redaktør Jordal svarer at dette absolutt er noe for Vinduet; utdraget trykkes i nummer 4/2016. Redaktør Aasen svarer at Det Norske Samlaget ønsker å utgi hele oversettelsen, når denne foreligger! Åh, jeg svever av lykke. Vektløs i det praktiske tekstuniverset. Lykke.
Deretter: Jeg skriver kontrakt med Samlaget, og jeg sier noe sånt som: «Klarer jeg å få finansieringen i orden, må det da være mulig å fullføre oversettelsen innen 2020.» Finanseringen. Etter opptur følger nedtur, og nedturen er en melankolsk beretning om pengenes fravær. Om noen vil støtte prosjektet «Finnegans Wake i norsk omskrift»? Dere? Nei. Du? Nei. Eller De, min herre, De, O potensielle mesen? Nei. «Han laa og var graadig efter Pengerne om Natten og fik dem ikke.» Men i 2018 søker jeg Oppland Fylkeskommune om et stipend, og Fylkeskommunen innvilger søknaden, og jeg mottar kr. 200 000. Ergo kan jeg arbeide uforstyrret så lenge pengene rekker. Men hva er kr. 200 000 i det oljerike kongedømmet Norge anno 2018? Ikke spør! Bare vær den du er: «idealisten», litteraten som ikke lar seg affisere av at regningene hoper seg opp. Jeg skriver Kælven. Opptur. Jeg skriver om «dei dressklædde kara», rotekte norske kapitalister i «unnervæla»:
2022: Boksingelen Finnegans Wake: fyrste bok, fyrste kapittel utkommer på Samlaget. Denne utgivelsen betyr enormt mye for meg. Opptur. Og kan hende blir det flere boksingler i det kommende, i tiden før hele oversettelsen er samlet mellom to permer.
Joyce var en forfatter som i høyeste grad var knyttet til Irland. Du er født og oppvokst på Hadeland, ikke så langt fra Oslo. Hadeland er et viktig kulturlandskap for bøkene dine, ikke minst for Kælven som er skrevet på bygdemålet man snakker der. Kan du si noe om hvilken rolle din egen stedstilknytning spiller for din oversettelse av Finnegans Wake, en bok som er skrevet på engelsk, men samtidig på mange titalls språk?
Med fare for å fremstå som en ensporet lokalpatriot, svarer jeg: Alt. Min stedstilknytning har alt å si for hvordan jeg oppfatter meg selv i mitt virke som Wake-oversetter. Det kuperte landskapet her på Hadeland, kan med enkle romantiske ord «forklares» som en gudeskapt konkretisering av perspektivforskyvningens estetiske ideologi. Du kan legge ut på vandring, og hele tiden, mens du vandrer, og ikke bare hver gang du befinner deg på en bakketopp, vil du erfare hvordan landskapet forandrer seg, og jeg, som ikke eier retningssans, har ofte gått meg fullstendig vill og endt opp i de rareste avkroker. «For the record» er jeg født på Lørenskog, og jeg bodde der de to første årene av mitt liv – men det husker jeg ingenting av; Lørenskog for meg er et tomt sted. Hadeland derimot, er fylt, overfylt. «There are more things in heaven and earth, Horatio, / Than are dreamt of in your philosophy.»
Min morfar Leif var vestlending; som nyutdannet meierist var han kommet til Hadeland mot slutten av 1930-tallet, og her ble han værende resten av sitt liv – og av ham lærte jeg å ha blikk for det fremmede i det kjente; han lærte meg å se at nære omgivelser også er fjerne omgivelser, at den regulerende Kulturen er en mektig illusjon … «Min stedstilknytning»: I atten sammenhengende år, 1976–1994, er stedet på ingen måte definert av «Det Hadelandske» (hva nå det måtte være); nei, skal du definere stedet, må du lytte til noe annet enn det forutsigbare identitetsbabbelet de lokale festtalerne lirer av seg. Morfar Leif – eksilanten, humoristen, anarkisten – forteller andre historier. Han oversetter «Hadeland» til et annet språk. I 1994 flytter jeg til Oslo. I 2011 flytter jeg tilbake til Hadeland, jeg «flytter hjem». Og fremdeles er det nødvendig – livsnødvendig – å fortelle andre historier. I følgende utdrag fra Finnegans Wake: fyrste bok, fyrste kapittel, hører jeg min morfars kraftige vestlandsrøst:
Arne Garborg gjorde et uutslettelig inntrykk på gutten Leif. Som gammel mann husket han det som det var i går: at Garborg kom på besøk. Knudaheio, dikterens sommarstove ved Undheim, sto ferdigbygd i 1899; Leif ble født i 1910, i tettstedet Pollestad, Podlest, som folk sier, og dikteren banker på døren, la oss si året er 1917; Garborg arbeider med en oversettelse, en gjendiktning – og i min fantasi er det derfor han en gang iblant må la penn og papir og bøker ligge og begi seg ut på vandring i det Jæren han jo kjenner så godt, barndommens verden, og likevel en – ja – fremmed verden, og han oppsøker folk, og på Podlest er han velkommen, han banker på døren, og døren åpnes; det er middagstid, han blir budt noe å ete, men han skal ikke ha noe, han følger med inn, setter seg på en stol som står inntil veggen, og han betrakter enken og ungeflokken hennes, de eter, prater, og ungene kikker nysgjerrig på denne raringen som sitter der borte uten å si et kløyva ord, men det er dette han vil: bare sitte slik og betrakte menneskene – og høre dem snakke; for skal han komme videre i gjendiktningsarbeidet, så må han repetere folkelivskunnskapen og foreta ytterligere undersøkelser av geberder, talemåter og – viktigst av alt – språkets musikalitet, rytmen … Gjendiktningen fullføres. Odyssevskvædet utkommer på H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) i 1918. Homer «paa norskt ved Arne Garborg». Endelig.
Og alt dette har jeg med meg. Både på Hadeland og på Jæren er det «bustader mange» og «folkeskikk ymis». Ja, min stedstilknytning har alt å si.
La oss til slutt snakke om «Bygmester Finnegan»-passasjen fra din norske versjon. Hvordan ga du deg i kast med nettopp denne setningen – og hva har dette å si for arbeidet med Finnegans Wake generelt?
Hvordan jeg ga meg i kast? Her som overalt ellers på denne gigantiske Joyce-planeten handler det om å gi seg rytmen i vold. En venn av meg, som nettopp hadde lest fyrste bok, fyrste kapittel, sa at han fremdeles klødde seg i hodet over «innholdet»; Finnegans Wake var like gåtefull for ham nå som tidligere – men det viktigste, sa han, var uansett rytmen, eller hvordan lesningen av oversettelsen hadde gitt ham en opplevelse av å være kastet inn i et rytmisk «et-eller-annet». Så ja, «rytmen bestemmer alt» – og vi kan like gjerne ty til klisjeer: Rytmen er hjerteslag, åndedrett; rytmen er det fine maskineriet som holder en organisme i live. Men dette betyr selvfølgelig ikke at «alt er form» og «innholdet intet». For det første: «rytme» og «form» er ikke synonymer. Og for det andre: Et «innhold» kan være av en slik art at rytmen på et eller annet tidspunkt må komme på tale; ja, som en pedagogisk øvelse kan vi forestille oss et «innhold» (en handling, et budskap, en tematikk, osv.) som ikke lar seg adskille fra den frembringende rytmen. Fortolkerne av et slikt «innhold» må (på et eller annet tidspunkt) begynne å snakke om hvordan rytmen fungerer, hva rytmen gjør (rytmens handling, rytmens budskap, rytmens tematikk, osv.). Og la oss si det nettopp er Finnegans Wake deltakerne i denne pedagogiske imaginasjonsøvelsen blir enige om å betrakte som et talende eksempel: Finnegans Wake er innholdsmessig en fremstilling av hjerteslag, åndedrett …
Men nok om det; vi lar de fiktive fortolkerne holde på med så mange pedagogiske øvelser de bare vil. At «rytmen bestemmer alt» – vel, for meg er dette så innlysende at jeg stadig glemmer å «klø meg i hodet». Hva betyr det – egentlig – at «rytmen bestemmer alt»? Betyr det – egentlig – at den kunnskap verseføttene gjennom århundrer brakte med seg, en kunnskap svært mange forfattere (og oversettere) i dag ikke har et såkalt bevisst forhold til, fremdeles vil være istand til å definere diktningen? Et klønete formulert spørsmål, jeg er fullstendig klar over det. Klønete og urytmisk, men like fullt, tror jeg, i berøring med det som på et eller annet tidspunkt må komme på tale.
Så hvis vi skal snakke om «Bygmester Finnegan»-passasjen, denne lange setningen som i kraft av sin fyldige parentes trer frem som en komisk beretning om et heller mislykket forsøk på å fremkalle et bilde av fremtiden (den umulige skjebne- og spådomskunsten), ja hvis vi skal snakke om denne setningen, så bør vi, fremfor å forsterke effekten av en fortolkning der Joyce opptrer som en gærning som i sitt eget speilbilde ønsker å se «the future of his fates», ganske enkelt peke på setningens første ord, setningens første referanse. Ordet «bygmester», stavet nettopp slik (en oppdatert versjon av ordet hadde vært «byggmester»), setter oss umiddelbart på sporet: Henrik Ibsens Bygmester Solness. Umiddelbart er dette referansen. Umiddelbart. Og hva slags «innhold» trekker denne referansen med seg? Vel, vi husker det sikkert: at den ibsenske byggmesteren falt ned fra sitt eget byggverk og slo seg i hjel. Og vi husker sikkert hvordan den gamle sangen «Finnegan’s Wake» (med apostrof) skildrer – ikke bare Fallet, men også Oppstandelsen. Jeg har gjendiktet «Finnegan’s Wake» til hadelandsmål. Jeg siterer den andre og den siste strofen:
«Bygmester Finnegan»: Referansen til Bygmester Solness sier selvfølgelig noe om Joyces store beundring for Ibsens forfatterskap. Men denne sammenføyningen mellom sangens Finnegan og den ibsenske «bygmester», er vel også et uttrykk for en mildt sagt harselerende holdning: Bygmester Solness faller i døden. Finito. Bygmester Finnegan faller i døden. Ikke finito. Bygmester Finnegan gjenoppstår. I motsetning til Ibsen, som nøyer seg med å la herr bygmester dø, fremfører Joyce et rekviem der fortvilelsen oppløses i det galgenhumoristiske oppstandelsesøyeblikket. Referansen har krøpet ut av det umiddelbart gitte: Den kristne oppstandelsesberetningen puster komisk liv inn i denne (post)ibsenske Finnegan-karakteren. Ibsen kom til kort – ved stykkets slutt er dødens punktum satt. Joyce derimot, tøyser med den norske læremesterens gravalvor og lar den besynderlige kroppen av en såkalt bygmester stå opp fra de døde … Ja, her har vi sannelig et «innhold» vi kan klø oss i hodet over. Lenge og vel kan vi klø oss. For dette er jo et emne som allerede har skapt mye hodebry. Fall. Død. Oppstandelse.
Kristendommen forkynner budskapet; i 2000 år er det blitt snakket om fall, død og oppstandelse. Et kolossalt og motsigelsesfylt «innhold» – som Joyce gir seg i kast med … Hvorfor? Fordi han må? Fordi det kristne budskapet er … uforståelig? Ha, ha! Unnskyld at jeg ler, men det er jo nå humoren for alvor kommer inn i bildet. «Vår kristne kulturarv»: Vi har arvet disse fall-død-oppstandelse-sammenføyningene; vi er alle hjemsøkt av disse motsigelsesfylte tankemønstrene og like motsigelsesfylte følelsesregistrene – så hvorfor nøle med å gå humoristisk til verks og med et smil om munnen tyde hjemsøkingens mange merkelige tegn? Humoristen er ikke redd for å tyde. Humoristen er ikke redd for å ta feil. Visst kan resultatet av humoristens fortolkende virksomhet være en gedigen feillesning av det «innholdet» han eller hun har fått i arv – men hva så? Er det ikke en stor sannsynlighet for at «innholdet» allerede er blitt feillest? Eller: At «innholdet» er feillesning, transformasjon, forvrengning? Et sammensurium i ordets rette forstand? Og hva hvis vi kaller dette sammensuriet … rytme?
Humoristen Joyce tyder de mange merkelige tegnene, og i den litterære verdenen han skaper, lar han det nedarvede «innholdet» tre frem i et rytmisk og «uforståelig» språk, et drømmeaktig språk som stadig – ja – oppstår i motsetninger mellom «ned» og «opp» – og mellom «opp» og «ned». Den fyldige parentesen igjen: Først trynet ned i en stamp; så trynet opp fra stampen – og snart kommer det noe som igjen tar oss med ned. Følg rytmen, og du vil stadig erfare hvordan Finnegans Wake aktualiserer den avgjørende kristologiske hendelsen (Guds død og oppstandelse). Mye kan sies om Joyces syn på kristendommen – men det må vi snakke om en annen gang, for nå er sanden i timeglasset i ferd med å renne ut, eller hva?